Sider

In three words I can sum up everything I've learned about life. It goes on. ~Robert Frost

22. juni 2011

Uskyldens tid



–Åh, tenk å være 16 år igjen...

Nei, vettu hva! Det kunne jeg aldeles ikke tenkt meg. Er det ingen som husker alt dramaet i den alderen? Bare det faktum at håret ikke ville holde seg tupert i tredve centimeters høyde var nok til at man bare ville gjemme seg hjemme på rommet (men så  klart kunne man ikke det heller, for hva om man gikk glipp av noe utrooolig viktig?)

I fjor fant jeg dette bladet fra seksti-tallet hjemme i min mors barndomshjem. Romantikk. Flere enn meg som leste dette bladet? Hver utgave ble kjøpt og betalt samme dag som det ankom butikken. Vi leste Romantikk på stranda, hjemme på rommet, på skolebussen... Vi leste det høyt til hverandre, og stille inni oss, mens vi rødmet over utrolig flaue historier som den om de nyforelska som hang fast tannreguleringen i hverandre, og bikinitopper som falt av i bassengtimen, og Mitt første kyss-spalten som noen ganger var forferdelig romantisk, mens den andre ganger kunne høres ut som noe tilnærmet overgrep.

Men tilogmed så sent som på åttitallet var Romantikk forholdsvis uskyldig. Kanskje ikke så uskyldig som i 1969, men likevel. Grunnen til at jeg følte behovet for å vise dere denne faksimilen fra bladet, var at jeg syntes den ene setningen var helt uimotståelig søt:

"Husker du den ettermiddagen da vi kjørte hjem til deg og spilte den platen med Skeeter Davis? Vi kokte kaffe og spiste vannbakkels. Alt var fint, og du sa så mange deilige ting til meg..."

...
eh...
........ spiste vannbakkels?
Hvor i alle dager kom det ifra, liksom? Var det greia den gangen?
–Hmm... den berta der må jeg lure med meg hjem og servere vannbakkels...

Jeg vet ikke, jeg... Men, jeg tror uskyldens tid er forbi. De serverer ikke vannbakkels til jentene på Paradise Hotel (regner jeg med). De serverer ikke vannbakkels på Disney Channel, engang...


Kjære "Håpende 16-åring". 
Jeg håper du har funnet kjærligheten i løpet av de siste 42 årene. Kanskje har du funnet den flere ganger, men det er bra – så lenge du ikke fremdeles lengter etter din kjære Jan. Et øyeblikk fikk jeg en forestilling av deg - sittende ved et gammelt respateks-bord, drikkende på en kopp kaffe og spise vannbakkels, med en gammel katt på fanget, mens du nynner på nytt og på nytt: "Don't they know... It's the end of the world..? Cause you don't love me anymore, don't love me anymore, don't love me anymore..."
Jeg ville satt pris på et livstegn fra deg, slik at jeg vet at du har det bra i dag.


Fin onsdag til alle!




2. juni 2011

Sterke meninger... eller ikke.

Jeg liker at folk har sterke meninger om noe. Selvsagt ikke om hva som helst – jeg driter i folks sterke meninger om hvem som bør vinne ett eller annet realityshow. Men jeg liker at folk har sterke meninger om ting som betyr noe. Jeg trenger ikke nødvendigvis være enig i folks sterke meninger, men det at de faktisk har guts til å mene noe om enkelte ting, gjør at jeg respekterer dem.

Vanligvis.

Det finnes alltid unntak.

Hmmm... hvordan skal jeg ordlegge meg...? Altså: Enkelte mener ting, fordi de finner det veldig enkelt å mene akkurat det. Fordi noen andre legger ordene i munnen på dem, og de derfor slipper å tenke selv. Hadde de giddet å satt av en halvtime eller to til å tenke delv, ville de kanskje kommet til at de mente noe annet.

F.eks. Fra tid til annen dukker det opp enkelte saker i mediene, som enkelte tilhengere av enkelte parti, kaster seg hodestups over. De deler linker til alle som orker å se, og til alle som egentlig ikke orker. Den siste uken har jeg fått opplyst fra femten forskjellige hold at en eller annen, ett eller annet sted har foreslått å sende kriminelle innvandrere til landsbygda. Ja, men så fint da, tenker jeg. Kanskje vi kan gjøre en byttehandel, og så kan vi på landsbygda sende alle kriminelle nordmenn (og kanskje noen fordomsfulle bønder med på kjøpet) til byen. Kanskje kan vi etterhvert få en marokkansk eller asiatisk restaurant på denne gudsforlatte plassen som følge av det hele? Vi må se mulighetene, folkens!

Og når vi snakker om sterke meninger om ting i samme åndedrag som eksotisk mat: Dere har vel fått med dere diskusjonen om monstermastene i Hardangerfjorden? Jeg har ikke sterke meninger om dem, egentlig. Jeg ser ut stuevinduet, og kan herfra telle minst tjue master av forskjellig slag. Lyktestolper, telefonstolper, mobilmaster... you name it. Det faktum at de befinner seg innenfor en radius på mindre enn en kilometer, gjør dem faktisk til tjue monstermaster i min verden. Men ingen har sterke meninger om dem.

Da jeg i fjor sommer var en tur rundt hele hardangerfjorden, ble jeg selvsagt sulten på veien. Det er en lang tur, og man blir vanligvis sulten i løpet av en dag. Det var ikke ETT spisested å oppdrive. Til slutt fant vi... en kinarestaurant! Supert. Jeg liker kinesisk mat, jeg, så jeg fikk stillet sulten. Men poenget mitt er, at hvis folk sine sterke meninger imot monstermaster handler om å vise turistene norsk natur og kultur, bør vi kanskje servere dem annet enn kinamat når de kommer for å se den. Og hvis folk er redde for at man skal hogge ned store gater i plantefeltene med gran, så vil jeg gjerne minne om at all granskogen ikke hører til her. Jeg har faktisk mer sterke meninger om plantefeltene, enn jeg har om monstermastene. Men det er min mening, og mener du noe annet, så har du lov til det.

Jeg har sterke meninger om kylling. Jepp. Du leste riktig. Jeg elsker kjøtt - å bli vegetarianer ville ikke falt meg inn. Jeg skulle selvsagt gjerne fanget kjøttet mitt selv, men så langt har jeg ikke kommet. Jeg kunne gjerne spist kylling også, hvis jeg visste at kyllingen hadde vandret lykkelig rundt i gården, de ukene den levde. Men masseproduksjonen og mishandlingen av kylling, kun for å dekke våre friterte vinge-behov og vel-så-det, den vil jeg ikke være med på.

Jeg har sterke meninger om fisk. Ikke fiskeoppdrett. For all del, drett opp fisk, og hjelp dem med å gjøre det på en bra måte. så slipper vi å renske havet tomt for vill fisk for å lage fiskepinner og slappe fiskeboller av dem.

Jeg har sterke meninger om fordommer. Jeg er lei av folk som har fordommer mot grupper de ikke aner noe om. Ja, jeg har fordommer også. Det er bare menneskelig, men jeg prøver i det minste å bli bedre. Jeg plukker ikke med meg hver fordom jeg finner på veien, for å få størst mulig samling. F.eks. tenker jeg akkurat nå at, ups, jeg har kanskje fordommer mot folk som jeg tror ikke klarer å tenke selv. (Så nå må jeg ro meg i land og si at jeg er glad i dere alle, og så må jeg prøve å legge bort den fordommen, fordi at alle voksne folk klarer å tenke selv. ;) ) 

Men når man har sterke meninger, eller sier at man har sterke meninger, så bør man kanskje tenke over på forhånd om man har gjennomtenkte argumenter klar, i tilfelle noen spør deg om nettopp det.

Nå husker ikke jeg hva jeg egentlig ville med denne bloggposten. Dessuten er ikke dette en blogg om politikk eller om ting som betyr noe. Så jeg avslutter her.

Og gleder meg til at vi kanskje en gang får en eksotisk restaurant – som ikke har kylling på menyen.

1. juni 2011

Haha! Jeg har stoppet tiden!


Ville det ikke vært deilig å kunne stoppe tiden?
Men det sier seg selv, hadde jeg kunnet gjort det så enkelt, ville jeg gjort det da jeg var femogtjue – ikke nå når jeg nærmer meg førti.

Evig jakt etter tannhjul og duppedingser de siste ukene, resulterte i en heftig slåsskamp med dette vakre uret i går kveld. Selvsagt gjorde det vondt langt inni sjelen, men samtidig kan man jo ikke ta vare på alt her i verden (selv om det kan se ut som om jeg prøver på nettopp det iblant). Jeg fikk nemlig denne gamle vekkerklokka fra min onkel, for å demontere den. Dessuten, da jeg åpnet den på baksiden, var det som ventet innvendig verdt det. Men fytti katta, det var en mye større jobb å plukke den fra hverandre enn jeg hadde ventet. Det var tydeligvis kvalitet i gamle dager (og ja, klokka gikk som... en klokke, faktisk – helt til jeg kom med hammeren).

Gleder meg til å gjøre noe spennende med dette...
....og da gjør det kanskje ikke så mye at tiden fortsetter å gå...